Prinsippet om kontaktorer
Legg igjen en beskjed
En kontaktor er en automatisk elektrisk kontrollenhet som bruker elektromagnetisk kraft for å kontrollere vekslingen av elektriske kretser; det er mye brukt i motorstyring og kraftsystemer. Driftsprinsippet innebærer først og fremst å aktivere en spole for å generere et magnetfelt, som igjen aktiverer kontaktene for å etablere eller avbryte kretsforbindelsen.
Når kontaktorens spole er koblet til en kontrollstrømkilde, genereres en elektromagnetisk tiltrekning inne i spolen. Dette fører til at ankeret trekkes inn, og bringer de bevegelige kontaktene i kontakt med de stasjonære kontaktene. Følgelig er hovedkretsen lukket, slik at strømmen kan flyte til lasteutstyret. Når spolen er av-energi, forsvinner den elektromagnetiske kraften; under påvirkning av fjærer går ankeret tilbake til sin opprinnelige posisjon, kontaktene skilles, og hovedkretsen blir avbrutt.
En kontaktor består vanligvis av et elektromagnetisk system, et kontaktsystem og en-bueslukkende enhet. Det elektromagnetiske systemet er ansvarlig for å generere tiltrekningskraften; kontaktsystemet håndterer å lage og bryte kretsen; og lysbueslukkeanordningen tjener til å undertrykke de elektriske lysbuene som genereres når kontaktene åpnes, og forhindrer dermed kontaktskader og forlenger levetiden til utstyret.
På grunn av dens egenskaper-som enkel kontroll, egnethet for hyppige bytteoperasjoner og robuste fjernkontrollfunksjoner-brukes kontaktorer ofte i motorstart-stoppkontroll, lyskontroll og automatiserte kontrollsystemer, noe som gjør dem til en viktig komponent i industrielle elektriske kontrollapplikasjoner.
